Forunderlig natur og spennende turer

5. apr, 2020


Vipa (Vanellus vanellus) er for mange selve symbolet på våren. Sangen er fascinerende og er en del av det akrobatiske fluktspillet. Med sin spesielle topp på hodet og fordi den holder til på åkrer og enger langs bilveier, er vipa blitt en kjent og kjær fugleart for folk flest.
Vipa er en fugl som lever i kulturlandskap preget av åker og eng. Vipas føde består hovedsakelig av små virvelløse dyr som meitemark og insekter som møll, biller, maur, sirisser og larver, men også eddekopper og snegler. Via er en trekkfugl og er en av de første fuglene som vender tilbake til Norge om våren. Vanligvis dukker den opp  i mars men denne våren observerte jeg den i slutten av februar. Jeg har fulgt med de utover våren og det ser ut til at det er tre par som hekker i en tydeligvis god biotop.
Vipa hekker i hele Sør-Norge opp til 1000 m.o.h. men i de  nordligste fylkene begrenser leveområdene seg til kystnære strøk.
Vipa legger reiret sitt i åker og eng og er av den utsatt for at reir kan bli ødelagt av innhøstingsmaskiner i landbruket.
Dessverre har det vært kraftig tilbakegang i vipebestanden de siste årene og er oppført på rødlista over truete fuglearter i Norge.
Vipas tilbakegang har nok flere årsaker, men et felles stikkord her er som så ofte ellers at mennesket aktiviter er uheldig for naturens rytmer.
Vipa overvintrer i Sør-Europa hvor det både i Frankrike og Spania driver intensiv jakt på vipa i vinterhalvåret. Dette, sammen med dagens driftsformer i landbruket, er nok de viktigste årsakene til nedgangen i vipebestanden. Det arbeides derfor tiden med å tiltak i landbruket som kan bedre biotopene for vipa og i EU er det prosess igang for å få slutt på jakten.
Heldigvis er det forsatt en livskraftig vipebestand og la oss håpe at nødvendige tiltak blir iverksatt tidsnok så vipa også i framtiden forsetter å være en karakterfugl i kulturlandskapet vårt.

Vipas sangstrofer : Fuglelyder.net

5. apr, 2020

Marianøkleblom (Primula veris) er en av plantene som blomstrer aller tidligst om våren.
Slektsnavnet Primula betyr «den første om våren».
Marianøkleblom vokser på bakker og i småskog, vanlig på Østlandet og nordover til Nordland – er sjelden på Vestlandet.
Marianøkleblom, 15–40 cm høy, med rosett av grunnstilte, hele blad og opprett stengel som bærer en skjerm med gule, velluktende blomster.
Det norske navnet nøkleblom antas å komme av likheten mellom blomsterstanden og middelalderens nøkler, eller et nøkkelknippe. Mange sagn knytter seg til marianøkleblom og ett forteller at Jomfru Maria mistet nøkkelen til himmelporten ned på jorda. På stedet den falt ned vokste det opp marianøkleblom som skulle vise hvor hun kunne finne den igjen.
Planten er avhengig av god lystilgang og trives best i kortvokst vegetasjon. På steder som er i ferd med å gro igjen vil den etterhvert tape i konkurransen med andre planter og forsvinne. Mange steder er Marianøkleblom i sterk tilbakegang hvor beitedyr og slåtteredskap ikke lenger bidrar til å holde høyvokst vegetasjon borte.

28. mar, 2020


Stokkanden, Anas platyrhynchos, er en fugl veldig mange av oss kjenner for den er vanlig i både saltvann og ferskvann men sjeldent på dypt vann. Den foretrekker dybder på under en meter og tiltrekkes av områder med vannlevende planter. Naturlige biotoper er elver, dammer, innsjøer, elvemunninger og kystlinjer. Den er også vanlig i vann i parker og hager i svært små vann midt i storbyer
Stokkand hekker i nordlige områder rundt i hele verden, i Norge over store deler av landet og kanskje anden med størst utbredelse i verden. Den har naturlig tilhørighet i Nord-Amerika, Europa, Asia og Nord-Afrika.
Stokkanden kan bli veldig gammel, det finnes ringmerkede eksemplarer som beviselig er over 25 år.
Den har dratt godt nytte av menneskelig utvikling og urbanisering. Dette har ført til at stokkanden ofte har utkonkurrert andre arter av ender som ikke er like godt tilpasset et liv tett på mennesker.
Den plasserer reiret godt skjult i tett vegetasjon på bakken, sjeldnere i et tre eller i en bygning. Reiret ligger gjerne nær vann. De 9–13 blekgrønne eggene ruges av hunnen i 27–28 dager og ungene blir flygedyktige etter 50–60 dager.
Stokkand tilhører andefamilien og er Norges største gressand med en lengde rundt 58 cm og en vekt på 800–1400 gram.
Hannen i praktdrakt har grønnglinsende hode, hvit halsring og rustbrunt bryst. Hunnen er brunspraglet over det hele og begge har blått vingespeil.

Stokkandens lyder: Fuglerlyder.net

 

28. mar, 2020

Om våren har ærfuglhannene et fantastisk parringsspill hvor de flokker seg rundt hunnene for å gjøre inntrykk.
Ærfuglen hekker i kyststrøk av Nord-Europa, Nord-Amerika og langs kystene av det nordlige Stillehavet, men mangler langs store deler av den russiske ishavskysten. I Norge finnes den vanlig langs hele kysten, fra de ytterste holmene og innover i fjordene. Den er sterkt knyttet til saltvann, og hekker normalt ikke i innsjøer. 

Ærfuglen er utpreget sosial, og kan hekke i store kolonier. Trolig hekker minst 100.000 par ærfugl langs kysten vår, den er også en vanlig hekkefugl på Svalbard hvor bestanden er beregnet til 20-25.000 par.
Ærfuglen er svært stasjonær langs norskekysten, av ca. 1700 gjenfunn og kontroller av ringemerkede fugler fra Møre til Nordland hadde bare en flyttet seg mer enn 50 kilometer. Noen tusen fugler fra Østersjøen trekker over land for å overvintre i Trondheimsfjorden, mens noen av hekkefuglene fra Sørlandet trekker over til danske farvann om vinteren.
Ærfuglen legger 4-6 egg i april-mai, med en gang ungene klekkes ledes de ned til sjøen der hunnen får hjelp til ungepasset av unge hunner som ikke har noe kull selv. Hannene mister den fine drakten og samler seg i ungkarsflokker for å myte etter at hunnen har fått ungene på sjøen. Hannene stikker av når de er ferdige med parringen og hunnene tar seg av ruging og ungepass. Det er ikke uvanlig at flere hunner slår seg sammen og da kan det være et ganske anselig antall med unger samlet i små flokker.
Hannen er finest i fargen, som går i svart, hvitt og grønt, mens hunnene har brun kamuflasjefarge som hos de fleste ender.

Ærfuglens "sang": Fuglelyder.net

 

23. mar, 2020

 

Blåveis (Hepatica nobilis) er en flerårig urt og har karakteristiske, leverformede, vintergrønne blader og blå blomster i mars– mai. Planten blir ca. 10 cm høy og er et velkomment vårtegn.Blåveisen er utbredt i Europa nord til Skandinavia og Finland, og sør til Appenninene og Pyreneene. Den mangler i Vest-Frankrike og på De britiske øyer. Blåveisen har gul stilk og vokser på tørr og kalkrik grunn i løvskog eller barskog. På disse vokseplassene viser ingen andre blomster seg før blåveisen. Allerede under snøsmeltingen begynner den å åpne sine mørkeblå kronblader men den kan også ha andre fargevarianter.Etter blomstringen ligger stengelen bøyd mot jorden, og småfruktene blir liggende i morplantens nærhet.
Blåveisen er avhengige av maur for at frøene, små nøtter, skal bli spredt. Noen kuldegrader og litt snø går helt greit. Den tilhører soleiefamilien (ranunculaceae), som tåler litt kulde om våren. Kommer en kjølig periode etter at blåveisen har dukket opp forlenges blomstringen, og vi kan nyte synet i flere uker. Hvis da ikke snøen kommer igjen og dekker dem helt til. I år var det en svært mild vinter og uten tæle i jorda, noe som lokket våren tidlig frem i sør. Allerede i februar så jeg de første små dunete blåveishodene som dukket forsiktig opp av jorda ved en trerot i skogen. Forsatt blomstrer den rikelig på de faste plassene i distriktet.