Forunderlig natur og spennende turer

10. feb, 2020

Det er skumring og kaiene flyr inn på overnattingsplassen i de bladløse løvtrærne ved Tronvik. I likhet med kråke, kornkråke og ravn, samles kaiene ofte i store flokker for å overnatte i skogholt eller i større trær i parker eller hager. Sent på sommeren og tidlig om høsten kommer større eller mindre kaieflokker inn til overnattingsplassen flere timer før solnedgang. Midtvinters skjer innflygingen betydelig senere, i klarvær ofte først i skumringen eller også etter at det har blitt mørkt. Får fuglene være i fred, kan de bruke samme sted år etter år.
På slike overnattingsplasser kan det ofte samles store mengder av forskjellige kråkefugler. I Trondheim er det registrert plasser med opptil ti tusen kråker, flere hundre kornkråker, rundt hundre kaier og av og til en del ravn. Men det er bare kaier som samles denne kvelden i «mine trær». En litt mystisk stemning med månen i bakgrunn og skvaldrene kaier.
Kaia  er en dyktig flyger som i grupper kan utføre akrobatiske fluktleker mens de effektivt utnytter vind og luftstrømmer.
I likhet med kornkråka er kaiene ofte sosiale og lever i kolonier. Flokkene kan omfatte flere hundre individer og trives både i jordbruksområder og urbane strøk, der de ofte finnes i parker og på åpne plasser, som torg og lignende.
Kaia er monogam og danner livslangt parforhold. Den hekker helst i kolonier, og hekkeplassen kan være huler i trær og større fuglekasser. I byer og tettsteder kan de hekke i skorsteiner og kirketårn.

Kaie, Corvus monedula, er en art i kråkefamilien. Kaia er ca. 35 cm lang og veier mellom 200 og 250 gram. Den ligner den større kråka, men er nesten fullstendig svart og har grå nakke og hvitaktige øyne. Kaie sees ofte i selskap med kråke, men skilles lett på at den er mindre, og ved at den flyr med raskere og dypere vingeslag. 

 

9. feb, 2020

Sangsvanen, Cygnus cygnus, lever et tilbaketrukket og særlig på hekkeplassen er den svært sky.
I Norge finnes mesteparten av hekkebestanden i Finnmark, Troms og Nordland men det hekker også mange par i Hedmark. Spredte hekkefunn er gjort så langt sør som i Østfold, og den ventes å bli stadig mer vanlig også i Sør-Norge.
Sangsvanene holder sammen hele livet og etablerer hekketerritorier og beskytter området strengt overfor inntrengere. Reiret bygges i myrer og sivområder helst i nærheten av åpent vann.Begge kjønnene bygger reiret som ofte blir benyttet flere år på rad. Hekkingen begynner i  april eller mai. Hunnen legger 4 til 6 egg som ruges i 30 dager før de klekkes.
Om vinteren har mange sangsvaner tilhold i kystnære strøk i Norge, og den norske vinterbestanden mange ganger større enn den sparsomme hekkebestanden. I Øyeren i Akershus kan over 1000 sangsvaner samle seg på seinhøsten og forvinteren før isen legger seg. Ofte finnes de på isfrie ferskvannslokaliteter, men de kan også klare seg godt i beskyttede bukter langs kysten med god bunnvegetasjon. I Atnelva, ved foten til Rondane, har jeg gjennom vinteren fått oppleve en liten flokk med sangsvaner på nært hold. I et stilleflytende område av elven har svanene beitet på bunnplanter i frostrøyk, snøvær og svakt solskinn mens dens trompetaktige rop har gitt en egen stemning i vinterlandskapet.
Sangsvanen ernærer seg stort sett på ålegras, elvesmelle og tjønnaks men også i noen grad på virvelløse dyr i ferskvann.
Fuglenes lange hals gjør at de kan søke etter vannplanter som er utilgjengelig for andre arter. 

 

2. feb, 2020

Når sidensvansene kommer til oss sørpå om høsten kan vi ofte høre dem før vi ser dem når den streifer omkring i landskapet om høsten og vinteren i Sør-Norge.
I oktober så jeg den første flokken med sidensvans på næringssøk i rognebær og villberberberis i en lun varm skråning på Stalsberget på Søndre Jeløy.
Sidensvansen, Bombycilla garrulus, er en utpreget bær og fruktspiser på sine høstlige vandringer, og den har en svært karakteristisk lokkelyd når flokkene streifer omkring i landskapet på jakt etter bær og frukt.
Om sommeren består kosten hovedsakelig av insekter men løpet av august-september endres den gradvis til planteføde. Da spises bær av mange slag, hvor særlig rognebær, hagtorn,berberis,hegg og einer er populært innslag på menyen.Sidensvansen er tillisfull så det er forholdsvis lett å komme på nært hold og få et inntrykk av den svært vakre fuglen som kjennes lett på sin rødbeige fjærdrakt og store silkeaktige fjærtopp på hodet. Sidensvansen har praktfulle røde og gule tegninger på vinger og stjert, noe ingen annen norsk fugl har maken til.
Sidensvans er en trekkfugl og en utpreget invasjonsfugl som kan variere sterkt i antall fra år til år. Sidensvansen blir i våre strøk så lenge den finner nok føde, enkelte år trekker den lenger nedover i Europa. Men når hekkperioden nærmer seg flyr den tilbake til hekkeplassene i nord.
I Norge hekker den fra Trøndelag og nordover og det antas at det er en liten fast, men varierende bestand i de tre nordligste fylkene. Men det er også gjort enkelte reirfunn lenger sør i Hedmark og Oppland. Den hekker oftest i batrtrær og legger 5-6 egg fra slutten av mai til slutten av juni. 

Sidensvansens latinske navn Bombycilla, kommer av det greske bombyx som betyr silke og sikter til den silkeaktige fjærdrakten. På dansk heter den silkehale, på svensk silkestjert – noen enkelte steder i Norge blir den kalt silkestjert.

27. jan, 2020

Vandrer på Kyststien gjennom Stalsberget i Røedsåsen naturreservat - i villt landskap med små bukter, eventyrlige formasjoner, spesiell vegetasjon og fugleliv. Stien snor seg gjennom landskapet preget av vulkanske bergarter, slåpetorn, villberberis og flotte furuer.
Ingen bølger på fjorden, en storskarv flyr lavt over sørover i retning Bredebukt. Et ravneskrik høres i det snøfattige kystlandskapet. For noen uker siden beitet sidensvanser bær på villberberis og slåpetorn i skråningen ned mot sjøen. Når varmen kommer tilbake til våren vil humler fly fra busk til busk og pollinere blomster som ledd i naturens kretsløp.

Ytterst mot havet på de mest utsatte og karrige stedene er furuene formet av vinden. I lunere områder, skjærmet mot vind og noe mer jordsmonn står høye monumentale furuer. Lange elegante stammer strekker seg mot lyset. Furu (Pinus sylvestris) er et middels stort bartre som blir inntil 45 meter høyt. I Norge er det målt trær på opptil 40 meter og trærne på Stalsberget er ganske sikkert i nærheten av den høyden.

Furuene er dessuten flere hundre år og på bakken ligger et tre som har gitt tapt for vindens enorme krefter under en storm. I mange år framover vil den gamle stammen gi liv til insekter, lav og sopp som i neste omgang er mat for en rekke fuglearter.
Furu kan bli veldig gamle og Storfurua i Storslåttoin ved Trollheimen (også kalt Bjønnafurua) og Stortolla i Osmarka regnes å være blant de eldste og største furuene i Norge. Bjønnafuru er over 700 år gammelt og har et kubikkinnhold på ca.12 kubikkmeter mens Stortolla måler omlag 6.20 meter i omkrets.
I White Mountains i Calfornia vokser Bristleconefuruer, Pinus longaeva som er over 3000 år.

Furua er lyskrevende, men robust. Treet kan vokse på ulike jordbunnstyper og under forskjellige klimaforhold. Treet kan godt tåle en lang og kald vinter, men trives dårligere når vintertemperaturen svinger mellom frost og tøvær. Furu kan vokse på både fuktige og tørre steder, selv om ingen av ytterlighetene er spesielt gunstige. Treet utvikles best på svak til middels god skogsmark med grovkornet morene eller sandmo. Furu utgjør et viktig i vinterkosten til flere dyr- og fuglearter, blant annet. elg og tiur.

Furuas høye oppkvisting i kombinasjon med tykk skorpebark gjør at den ofte overlever skogbrann. Dette er sannsynligvis en egenskap som furua har utviklet over mange tusen år, da tørre furumoer er områder som ofte er utsatt for skogbrann. En del sjeldne og spesialiserte arter, særlig insekter, er knyttet til brannskadet furuvirke.
Furu var blant de første trærne som etablerte seg i Norge etter istiden og vokser i det meste av Europa og Nord-Asia. I Norge vokser furu i hele landet nord til Stabbursdalen i Finnmark. I sentrale strøk av Norge går furua opp til ca 1000 moh.