NATURENS HEMMELIGHETER

5. jul, 2020

Det er en stemning av mystikk å iakta tranen på myra i hekkeperioden. De elegante fuglene kan leve lenge, ja faktisk 70-80 år og har i årtusener vært viktige i mytologi og symbolikk i store deler av verden.
Tranen- Grus grus, er vanligvis meget sky og har et trompetlignende skrik. I flukten er halsen rett utstrakt, mens den noe mindre gråhegren flyr med s-formet hals.
Tranens føde består av små insekter, fisk, amfibire og krypdyr til fugler og små pattedyr. De spiser også bær og frø.
Traner er i hovedsak monogame, sosiale, dagaktive fugler som opptrer i flokk,men under hekkingen isolerer parene seg. Båndene mellom individene er sterke og parene lever som oftest sammen til en av dem dør.
Tranedansen er et spektakulært skue, en paringsdans som innleder hekkesesongen og skjer gjerne til samme tid og på samme sted år etter år. Det er gjerne nydannende par som står for denne danseoppvisningen. Fuglene paraderer med hurtige skritt, hopper og spretter og flakser med de enorme vingene, mens de parvis tuter om kapp i et øredøvende leven
I Norge hekker den spredt på myrer i Østlandets lavere og høyere skogtrakter til Nordland og dessuten i Pasvik. Arten har utvidet sitt hekkeområde og økt i antall de siste 20–30 år. Norske traner overvintrer hovedsakelig i Spania.

Tranens sang: Fuglelyder.net

 

28. mai, 2020

Beveren lever i tilknytning til ferskvann, både i elver og sjøer. Beveren er mest aktiv om natten, men kan også sees om dagen. De korte beina gjør at den ikke er spesielt rask på land, men den er en svært dyktig svømmer, og den kan oppholde seg under vann i opptil 15 minutter. Beveren kan tolerere mye menneskelig aktivitet dersom den får være i fred, og den kan til og med bo tett på bebyggelse. Beveren slår med halen på overflaten som en advarsel, for eksempel for å advare andre bevere om fare.
Beveren bygger både hytter og demninger av kvister, trestokker, jord og stein.
Beveren lever sammen i par som kan vare i mange år. Familiegruppa er den sosiale enheten, den kan også bestå av unger fra tidligere år. Om våren føder hunnen en til seks, gjennomsnittlig kun to, blinde unger.
Når beveren har bodd lenge på samme plass vil en stor del av trærne nær vannet ha blitt felt. Etter hvert som løvskogen og dermed fødetilgangen minker, kan beveren måtte begi seg ut på leting etter et nytt oppholdssted. Bestanden i et enkelt område variere, selv om bestanden totalt sett er god. Stort sett er beveren veldig stasjonær, men særlig ungdyr kan måtte vandre en del for å finne sitt eget leveområde.
Beveren var tidligere utbredt over det meste av Europa, Nord- og Mellom-Asia, samt Nord-Amerika. Bestanden i Eurasia ble sterkt redusert som følge av jakt, slik at beveren på 1800-tallet ble utryddet i mange land. Siden er den med stor suksess gjeninnført og satt ut i mange land. Mange av de utsatte beverne kom fra Norge.
I Norge var det færre enn 100 dyr igjen, men bestanden har tatt seg godt opp igjen, spesielt i sør og øst. 

 Naturdata - Beverens biologi og levesett (Norwegian Beaver Prosjekt)

 

 

 

 

 

18. mai, 2020


Hvitkinngås, Branta leucopsis, tilhører andefamilien, og er på størrelse med en stor gravand. Om våren flyr det mange flokker med gjess over Sør – Norge og blant disse er hvitkinngåsa som opprinnelig kun var utbredt i arktiske områder, fra Øst-Grønland til Novaja Semlja i Russland. Men den har i seinere år også etablert seg i Sør-Norge og Baltiske områder. Bestanden av hvitkinngås har økt kraftig i antall gjennom siste halvdel av 1900-tallet. Svalbardbestanden var nær på å bli utryddet, og i 1948 var det kun 300 individer tilbake. Da ble arten fredet, og ved årtusenskiftet var bestanden ca. 30 000 individer. På Svalbard ble hekkebestanden i 2015 anslått å ligge på 12 000–15 000 par. Hvitkinngåsa ble første gang funnet hekkende i Oslofjorden i 1979 og spredte seg derfra videre til Østfold, Vestfold og Telemark. Hekkebestanden på det norske fastlandet ble i 1994 anslått til ca. 15 par. Etter dette har arten spredt seg både vestover og nordover og hekkebestanden ble i 2015 anslått å være 600–700 par.

Hvitkinngåsas rop: Fuglelyder.net

13. mai, 2020

Mogop kan du finne høyt til fjells i Sør-Norge, i Lom er den funnet 1840 meter over havet. Men planten er ingen typisk fjellplante da den også finnes på tørre furumoer i lavlandet, både i Hedmark, Buskerud og Sør-Trøndelag.
Mogop er en av våre vakreste vårblomster og på fjellet blomstrer den ofte mens det ennå ligger snøflekker. De skinnende hvite blomstene er kledd utvendig med en «pels» av gullhår, og planten blomstrer så tidlig på våren at den har liten konkurranse om skjønnheten fra andre planter.
I lavlandet vokser den ofte med furumoer og sandig jord, men den kan også meget vel vokse på kalkjord. Den er en lyselskende plante som skyr tett skog, men som godt kan vokse i åpen furuskog. Navnet mogop er avledet av «gopl» som er et gammelt ord for «klokk». Altså en klokke som vokser på moer. Andre lokalnavn er mofivel, måssåblomst, snøklokke, tælarose, geitfivel, opplandsrose, bukkeblome, geitblome.
Mogop er en ganske lavvokst plante, med blomster ganske nær bakken, spesielt når vi finner den i fjellet. Men så snart den er avblomstret, strekker stengelen seg og får snart en «kost» i toppen som består av en samling av små nøttfrukter, hver med en fin, silkeglinsende hårpensel i enden.
Under fruktmodningen vokser griffelen ut til en lang pensel, og takket være denne lange, hårete griffelen får vi en effektiv spredning av fruktene ved vindens hjelp.

 

3. mai, 2020

Gulspurven trives i åpent terreng med spredte trær og busker eller nær dyrket mark, men den unngår tett skog.
Gulspurven er 16–16,5 centimeter og hannen har gult hode med innslag av mørke tegninger. Undersiden er gul mens brystet har innslag av rødbrunt og oliven. Hunnen og ungfuglene har betydelig mindre gult i fjærdrakten.Gulspurven har tilhold over store deler av Europa og østover i Asia.
Gulspurven er relativt vanlig i jordbruks- og kulturlandskap over store deler av Norge, men mer fåtallig i de nordlige deler av landet.
Den norske hekkebestanden antas å bestå av 100 000–200 000 par og gulspurven er klassifisert som nær truet i den norske rødlista. Grunnen til dette er en nedgang i bestanden i løpet av de siste ti årene og det antas at dette skyldes negative påvirkninger fra jordbruket.
Reiret plasseres på eller nær bakken og består av gress fôret med fine strå og hår. Hunnen legger 3-5 gråhvite egg med brune og svarte snirkler som hun ruger i ca. 14 dager før de klekker. Ungene forlater reiret når de er blitt flyvedyktige, normalt etter 12-13 dager.
Føden består hovedsakelig av frø, men den spiser også endel insekter. 
Gulspurvens sang er et karakteristisk innslag i kulturlandskapet, en sang som kun består av noen korte strofer. Et kjennetegn er at man kan høre fuglene «telle til syv» (zi-zi-zi-zi-zi-zi-ziiiiiiiii), med trykk på siste note. 

 Gulspurvens sang: Fuglelyder.net