2. feb, 2020

Sidensvansen - gjester Sør-Norge om vinteren

Når sidensvansene kommer til oss sørpå om høsten kan vi ofte høre dem før vi ser dem når den streifer omkring i landskapet om høsten og vinteren i Sør-Norge.
I oktober så jeg den første flokken med sidensvans på næringssøk i rognebær og villberberberis i en lun varm skråning på Stalsberget på Søndre Jeløy.
Sidensvansen, Bombycilla garrulus, er en utpreget bær og fruktspiser på sine høstlige vandringer, og den har en svært karakteristisk lokkelyd når flokkene streifer omkring i landskapet på jakt etter bær og frukt.
Om sommeren består kosten hovedsakelig av insekter men løpet av august-september endres den gradvis til planteføde. Da spises bær av mange slag, hvor særlig rognebær, hagtorn,berberis,hegg og einer er populært innslag på menyen.Sidensvansen er tillisfull så det er forholdsvis lett å komme på nært hold og få et inntrykk av den svært vakre fuglen som kjennes lett på sin rødbeige fjærdrakt og store silkeaktige fjærtopp på hodet. Sidensvansen har praktfulle røde og gule tegninger på vinger og stjert, noe ingen annen norsk fugl har maken til.
Sidensvans er en trekkfugl og en utpreget invasjonsfugl som kan variere sterkt i antall fra år til år. Sidensvansen blir i våre strøk så lenge den finner nok føde, enkelte år trekker den lenger nedover i Europa. Men når hekkperioden nærmer seg flyr den tilbake til hekkeplassene i nord.
I Norge hekker den fra Trøndelag og nordover og det antas at det er en liten fast, men varierende bestand i de tre nordligste fylkene. Men det er også gjort enkelte reirfunn lenger sør i Hedmark og Oppland. Den hekker oftest i batrtrær og legger 5-6 egg fra slutten av mai til slutten av juni. 

Sidensvansens latinske navn Bombycilla, kommer av det greske bombyx som betyr silke og sikter til den silkeaktige fjærdrakten. På dansk heter den silkehale, på svensk silkestjert – noen enkelte steder i Norge blir den kalt silkestjert.