I naturen

27. aug, 2020

Det er alltid med spenning jeg vandrer innover Dovrefjell i håp om å møte moskusen og jeg har hatt glede av å møte det majestetiske dyret flere ganger. Senest sensommeren i år da jeg møtte to flotte dyr som beitet langs en elv i morgenlyset mens det ennå var litt kjølig i lufta.
Moskusen er sosiale og opptrer i små grupper. Den typiske flokken består av en velvoksen hann og 3–4 andre voksne individer, samt noen ungdyr.
Moskus har, sammen med jakoksene i Sentral-Asia, den lengste pelsen av alle dyr. Noen av hårene er nesten en meter lange, og henger like ned til bakken. Moskusen overlever ekstrem kulde pga. et tett lag av under-ull om vinteren. Denne kalles Qiviut, og sies å isolere 10 ganger bedre enn saueull.
Moskusen klatrer lett i bratt terreng og kan bevege seg svært hurtig, til tross for størrelsen og de relativt korte lemmene. Arten er tilpasset arkistk klima. Om sommeren lever moskusen i våte områder gjerne i elvedaler. De trekker mot høyereliggende områder om vinteren for å unngå dyp snø.
Moskus er planteetere og lever av gras og andre planter nær bakken. De er drøvtyggere og om vinteren må de grave gjennom snøen for å nå ned til maten. De kan også bruke det tunge hodet til å slå seg gjennom skaren.
Det er lett å la seg fascinere av moskusen som ikke skyr når den ser oss, men lar oss få møte den ansikt til ansikt i fjellet. Men husk at du må ta forhåndsregler. Ikke forstyrr den unødig og ikke gå for nærme, for din egen sikkerhet og for moskusens ve og vel. Er du så nær at moskusen slenger med hodet, stamper med beina og eller stanger i tuer, busker eller seg imellom bør du også fjerne deg så raskt som mulig.Anbefalt av stand til dyret er 200 meter! 
Se flere bilder av moskus

 

 

23. jul, 2020

Stillits (Carduelis carduelis) er lett å kjenne på det trestripede hodet med rødt gjennom panne, øyne og strupe, bredt hvitt felt bak øyet og svart nakke med tynn avgrensing. Ryggen er gulgrønn og markert gult vingebånd. Lokkelyden er en trestavet, muntert "tikkelitt" som har gitt opphav til navnet. Sangen er lavmælt og består av raske triller, majuende toner og kvitrende serier, men har alltid innvevd lokkelyden i sangen.
Stillitsen  hekker årvisst rundt Oslofjorden, på Sørlandet og i Rogaland. Lenger nord på Vestlandet og i Trøndelag er forekomsten mer spredt. Denne våren har jeg vært så heldig å følge et stillitspar fra tidlig vår, gjennom hekkesesongen. I disse dager er ungene flyvedyktige og foreldre og unger flyr i blomsterengen på søk etter mat og spesielt populær er tistelen for tiden.
Stillitsen er i hekketiden knyttet til åpen blomstereng og grupper med løvskog. Hunnen bygger et vakkert reir av frødun, røtter, gress, mose og hår. Det er godt kamuflert, ofte høyt i et tre. Stillits kan legge egg fra begynnelsen av mai til godt ut i juli, 4-6 egg som er blåhvite med brunlige flekker og ruges av hunnen i cirka 13 dager. Hannen bringer mat, ungene fôres med oppgulp og flyr etter cirka 16 dager.
Stillitsen er delvis trekkfugl som overvintrer i Vest-Europa, men mange overvintrer i kyststrøk i Sør-Norge. Det lange og spisse nebbet er  genialt utformet til å hente fram dyptliggende tistel og borrefrø men den forsyner seg også av frø høymol og andre høye ugressplanter, litt bjørkefrø samt en del insekter.

Stillitsens sang: Fuglelyder.net

 

 

 Forskning.no

 

10. jul, 2020

Gjøken kan du oppleve over hele Norge; fra kysten og opp til høyfjellet. Den kommer tilbake fra vinteroppholdet i slutten av april og begynnelsen av mai og hannene kommer ca. en uke før hunnene. Den trekker til Afrika i august og begynnelsen av september.
Hannfuglen har noen hese, skvatrende lyder i tillegg til den velkjente galingen «ko-ko», der det første «ko» er lysere enn det andre.
Det er er en del usikkerhet når det gjelder bestanden av gjøk i Norge og antallet varierer en del fra distrikt til distrikt men det antas at bestanden er blitt redusert med rundt 30 prosent de siste ti årene. Gjøken er derfor plassert på den norske Rødlista, hvor den er klassifisert som nær truet.
Gjøken kan være vanskelig å oppdage for den flyr som regel lavt og hurtig over bakken. I flukten kan den minne om en tårnfalk eller en spurvehauk. Når den sitter, ofte helt åpent på en stolpe, tretopp og holder den vingene lavt under kroppen mens den løfter halen. Gjøken jeg fikk gleden av å komme på nært hold i bjørkelia i Sollia satt godt gjemt i en fjellbjørk og gol intenst tidlig om morgenen.
Gjøken er karakteristisk ved at den ikke bygger eget reir, men legger egg i andre fuglers reir og lar de andre fuglene bli «fosterforeldre» til gjøkungen.
Minst 27 spurvefuglarter er kjent som verter for den norske gjøken. Som regel velger gjøken ut reir til fugler som er langt mindre enn den selv og egget er svært lite i forhold til fuglestørrelsen og avviker gjerne ikke mye fra fosterforeldrenes egg, men er normalt merkbart større. En hunngjøk legger 10-20 egg i løpet av en hekkesesong. Den legger ett egg i hvert reir. Egget blir gjerne lagt om ettermiddagen, når vertsfuglen har forlatt reiret og hunnen har bare en trillende eller boblende lyd som hun ofte ytrer etter å ha lagt egg.
 Hunnen fjerner et av vertsfuglens egg før den forlater reiret. Dette egget blir enten kastet eller spist av hunnen. Gjøkegget klekkes litt før de andre eggene i reiret, og gjøkungen skyver ut de andre eggene fra reiret like etter at den er klekket. Gjøkungen blir så matet opp av «fosterforeldrene».
De voksne gjøkene drar sørover til  sørlige Afrika allerede sist i juli eller først i august, mens ungene reiser på egen hånd fra midten av august til midten av september til de samme områdene som foreldrene var kommet til tidligere på høsten.
Helt utrolig!!

Gjøkens sang: Fuglelyder.net

Tøft for gjøken: Forskning.no

 

5. jul, 2020

Det er en stemning av mystikk å iakta tranen på myra i hekkeperioden. De elegante fuglene kan leve lenge, ja faktisk 70-80 år og har i årtusener vært viktige i mytologi og symbolikk i store deler av verden.
Tranen- Grus grus, er vanligvis meget sky og har et trompetlignende skrik. I flukten er halsen rett utstrakt, mens den noe mindre gråhegren flyr med s-formet hals.
Tranens føde består av små insekter, fisk, amfibire og krypdyr til fugler og små pattedyr. De spiser også bær og frø.
Traner er i hovedsak monogame, sosiale, dagaktive fugler som opptrer i flokk,men under hekkingen isolerer parene seg. Båndene mellom individene er sterke og parene lever som oftest sammen til en av dem dør.
Tranedansen er et spektakulært skue, en paringsdans som innleder hekkesesongen og skjer gjerne til samme tid og på samme sted år etter år. Det er gjerne nydannende par som står for denne danseoppvisningen. Fuglene paraderer med hurtige skritt, hopper og spretter og flakser med de enorme vingene, mens de parvis tuter om kapp i et øredøvende leven
I Norge hekker den spredt på myrer i Østlandets lavere og høyere skogtrakter til Nordland og dessuten i Pasvik. Arten har utvidet sitt hekkeområde og økt i antall de siste 20–30 år. Norske traner overvintrer hovedsakelig i Spania.

Tranens sang: Fuglelyder.net

 

28. mai, 2020

Beveren lever i tilknytning til ferskvann, både i elver og sjøer. Beveren er mest aktiv om natten, men kan også sees om dagen. De korte beina gjør at den ikke er spesielt rask på land, men den er en svært dyktig svømmer, og den kan oppholde seg under vann i opptil 15 minutter. Beveren kan tolerere mye menneskelig aktivitet dersom den får være i fred, og den kan til og med bo tett på bebyggelse. Beveren slår med halen på overflaten som en advarsel, for eksempel for å advare andre bevere om fare.
Beveren bygger både hytter og demninger av kvister, trestokker, jord og stein.
Beveren lever sammen i par som kan vare i mange år. Familiegruppa er den sosiale enheten, den kan også bestå av unger fra tidligere år. Om våren føder hunnen en til seks, gjennomsnittlig kun to, blinde unger.
Når beveren har bodd lenge på samme plass vil en stor del av trærne nær vannet ha blitt felt. Etter hvert som løvskogen og dermed fødetilgangen minker, kan beveren måtte begi seg ut på leting etter et nytt oppholdssted. Bestanden i et enkelt område variere, selv om bestanden totalt sett er god. Stort sett er beveren veldig stasjonær, men særlig ungdyr kan måtte vandre en del for å finne sitt eget leveområde.
Beveren var tidligere utbredt over det meste av Europa, Nord- og Mellom-Asia, samt Nord-Amerika. Bestanden i Eurasia ble sterkt redusert som følge av jakt, slik at beveren på 1800-tallet ble utryddet i mange land. Siden er den med stor suksess gjeninnført og satt ut i mange land. Mange av de utsatte beverne kom fra Norge.
I Norge var det færre enn 100 dyr igjen, men bestanden har tatt seg godt opp igjen, spesielt i sør og øst.