Gulspurven – karakteristisk sang i kulturlandskapet

Gulspurven trives i åpent terreng med spredte trær og busker eller nær dyrket mark, men den unngår tett skog.
Gulspurven er 16–16,5 centimeter og hannen har gult hode med innslag av mørke tegninger. Undersiden er gul mens brystet har innslag av rødbrunt og oliven. Hunnen og ungfuglene har betydelig mindre gult i fjærdrakten.Gulspurven har tilhold over store deler av Europa og østover i Asia.
Gulspurven er relativt vanlig i jordbruks- og kulturlandskap over store deler av Norge, men mer fåtallig i de nordlige deler av landet.
Den norske hekkebestanden antas å bestå av 100 000–200 000 par og gulspurven er klassifisert som nær truet i den norske rødlista. Grunnen til dette er en nedgang i bestanden i løpet av de siste ti årene og det antas at dette skyldes negative påvirkninger fra jordbruket.
Reiret plasseres på eller nær bakken og består av gress fôret med fine strå og hår. Hunnen legger 3-5 gråhvite egg med brune og svarte snirkler som hun ruger i ca. 14 dager før de klekker. Ungene forlater reiret når de er blitt flyvedyktige, normalt etter 12-13 dager.
Føden består hovedsakelig av frø, men den spiser også endel insekter. 
Gulspurvens sang er et karakteristisk innslag i kulturlandskapet, en sang som kun består av noen korte strofer. Et kjennetegn er at man kan høre fuglene «telle til syv» (zi-zi-zi-zi-zi-zi-ziiiiiiiii), med trykk på siste note. 

 Gulspurvens sang: Fuglelyder.net